Det er ikke så mye som skal til

Jeg leste dette innlegget på oeyvind.blogg.no, som fikk meg til å tenke tilbake på en, av mange hendelser fra da jeg var i Kenya. Akkurat denne hendelsen har jeg tatt med meg igjennom livet, og ønsker å leve opp til det. Jeg ser også mye opp til min far og stemor for det de gjorde. 

 

Da jeg var i Kenya var det valg, og de to som var presidentkandidater var fra to forskjellige stammer. Om jeg husker riktig var det Kikuju og Luhja (har mest sansynlig skrevet det feil). For "oss" virker dette likegyldig, men i Kenya ble det "krig" mellom menneskene i disse stammene. Spessielt i slumområdene. Jeg var aldri i slumområdene, så jeg fikk ikke sett hvor ille det faktisk var. Men en av gangene vi var på vei hjem fra up-country, for å besøke min stemors familie, fikk vi sett noe av "the riot" som vi kalte det (det var interresant hvordan språk påvirket oss da vi var der). Vi så bildekk i brann, og oppbrente mini-kiosker og grønnskashandlere.

Nå, men det var ikke det jeg ville skrive om. Det jeg ville skrive om var denne ene dagen, som jeg husker som om det var i går. Vi skulle av en eller annen grunn inn til byen. Fra hotellet til matatuholdeplassen var der et lite stykke å gå. På den veien var der alltid mange mennesker, og akkurat denne dagen var det en som kom over og begynte å snakke med oss, en med dressjakke. Først tenkte vi at det var en av de mange som ville spørre hvor vi var fra, for så å fortelle hvor mye han elsket det stedet. Da han var helt ved oss, kunne jeg se at dressjakken var skitten. Han fortalte at han var fra slummen, men kunne ikke gå hjem nå. Han var av Luhja-stammen, og de fleste i hans slumm var Kikuju. Det betø at han ville få bank. Vi spurte om han ikke bare kunne skjule hvilken stamme han var fra, men det var ikke mulig. De ville spørre etter legitimasjon, og hvis han ikke viste den ville han også få bank. Han spurte så, om han ikke kunne få litt penger til mat, sånn at han klarte seg gjennom denne dagen uten å måtte gå hjem. Min far ville ikke gi han penger, da han var redd for at han ville kjøpe seg alkohol istedefor, så vi tok han med på en resturant, og kjøpte et måltid til han. Og imens vi ventet på at maten skulle komme, satt vi å snakket litt med han, slik at han fikk selskap. Jeg husker fortsatt gleden i hans ansikt da han fikk maten. Og da han spiste kunne man godt se at han var sulten. Nå var det jo også skomaviki og ugal med kjøtt vi bestilte til han, hvilket er livretten til en Kenyaner. 

Jeg har ikke så mange bilder fra Kenya lengre (ny data osv) men fant tre jeg gjerne vil dele:
Dette var huset vi bodde i da vi var up-country og besøkte familien til stemoren min, som jeg nevnte helt oppe i dette innlegget.

Her er et bilde av Kilimanjaro (det ligner bare skyer, men ja.. Det er et fjell). Det så vi, da vi var på vei til Mombasa.

Og dette bilde er fra Mombasa. Byen er delt i tre halvøyer (eller "hel"øyer. Husker ikke hetl). To av øyene var sammenkoblet med en bor, imens den øyen vi skulle til brukte ferjer. Dette er en av tre ferjer. Følte meg ikke heeeeelt trygg på den, men jeg er her i dag jo, så det gikk godt haha.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

aligtini

aligtini

22, Utlandet

Om du har spørsmålsrunde trenger du ikke si det til meg, siden jeg ikke har noe spørsmål til deg. Konkuransen din kommer jeg neppe til å delta på, siden premiene sikkert ikke frister (sorry). Og at jeg har "fin/kul" blogg overbeviser meg ikke om at du har lest den. Og om du er gramar-nazi kan du like så gjerne gå et annet sted, da jeg er klar over at jeg ikke er den aller beste på det punkt, hvilket jeg også har mine grunner til. Slike kommentarer blir desverre ikke lest, men heller ikke slettet, siden jeg ikke gidder bruke tid på det! Ellers, om man vil vite noe står vel det meste i bloggen. Og om det du ville vite ikke står er det ikke farlig å spørre. Helt til sist vil jeg si TAKK til Marita, for å ha fiksa header til meg, ut av bilde av Alien!!! Follow my blog with Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits